Først vil jeg bare innrømme at jeg ikke har veldig mye god statistikk for å underbygge at vi har en kompetanse- og kapitalflukt, men jeg ble inspirert av en posting som min bandkompis Hallgeir Pedersen gjorde på face tidligere i uken. Han var tydelig fascinert av historien om Ole Evinrude som flyttet til USA som barn fra husmannsplassen Evenrudstuen som lå under gården Evenrud i Vestre Toten. Dette var i 1882 i en tid, hvis man skal tror Frank Aarebrot i hans foredrag "200 år på 200 minutter", folk flyktet fra landet på grunn av mangel på rettigheter og muligheter for "vanlige folk". Aarebrot påstår også at innføringen av parlamentarismen delvis ble presset fram på grunn av "protestflytting" til USA. Hva er det da som får ambisiøse personer med gode ideer og investorer til å flytte ut av landet i dag?
Hvorfor drar de gode gründerne?
Jeg har nesten daglig kontakt og samtaler med gründere her på huset. Det som er fascinerende og bekymringfullt er at neste alle av de beste bedriftene ser for seg at de snart skal flytte ut av landet til miljøer i San Francisco, New York, Berlin, Singapore el. Den viktigste grunnen som de uttrykker er kapitaltørke i tidlig fase og frykt for å bli skattet ihjel hvis man lykkes på et tidlig stadium. Mange av gründerne i "rakettene" her i landet må ut for å låne penger for å betale skatt.
Det er slik jeg ser det bare innen for olje- og eiendoms industrien at vi ikke har en flukt av gode hoder. Det ligger et stort potensial innenfor finansnæringen der vi ved en bevist satsing kan bli en dominerende internasjonal aktør også utenfor maritime næringer. Herunder ligger tilretteleggingen for byggingen av et aktivt og kapitalsterkt venturemiljø.
Da er det viktig at vi satser på Oslo som finanshovedstad mote det internasjonale markedet, men med Stavanger, Trondheim og Bergen som likeverdige satellitter. Dette er vel som å banne i kirka og vanskelig for politikerne å fronte, og da er vi tilbake til utfordringene? Det er bare å se hva som skjer nå med OL-søknaden der norsk smålighet og misunnelse får styre. Behovet for et slikt arrangement der man kan utvikle en kommersiell arena for nye produkter og tjenester, og en unik mulighet for å profilere "alt det fantastiske" vi har å by på, ikke blir vektlagt.
Med bakgrunn i dette vil jeg også påstå at vi har kulturelle utfordringer som kan være utslagsgivende for at mennesker med ambisjoner om å "erobre verden" finner andre lenkegrinder enn den norske.
Hva kan vi gjøre for å beholde hodene og de beste bedriftene?
Dette er selvsagt sammensatt, men det er ingen tvil om at vi må gjøre det mer gunstig for investorer å gå inn med kapital i bedrifter der det er veldig stor risiko de første årene.
Her kan en en ordning der man får redusert skatt for en periode på fem år knyttet til investeringer i utvalgte bedrifter være veien å gå. Disse bedriftene kan f.eks. bli knyttet opp mot en egen listing i VPS. Problemet er hvem som skal bestemme hvilke selskaper som skal bli godkjent for en slik listing? Det som er klart er at det ikke kan være byråkratene i staten.
Vi må finne en metode der det er de som vil kjenne tapet på lommeboka som selekterer, og at vi har kriterier for disse incentivene som bygger på en målsetting om å skape vekstselskaper med internasjonalt potensial.
Ingen er tjent med at onkel Skrue får skattefradrag ved å investere i frisørsalongen til fetter Anton:-).
To aktører som opplagt vil ha selskaper som vil trenge private co-investorer er Alliance Venture Spring i Oslo og ProVenture Management i Trondheim, som skal forvalte de to nye såkornfondene. Det er enkelt å se at alle de selskapene som går igjennom dette meget trange nåløyet vil være kvalifisert, men det løser ikke alt.
Kan gründerhusene spille en rolle i denne kvalitetsikringen og listingen?
Vi må også ha en kvalitetsikret liste av selskaper som ennå ikke kommer opp på radaren til disse fondene. På fagspråket kalles dette "dealflow". Kunsten vi står overfor i årene fremover er å kunne skape ett mangfold av spennende bedrifter, og samtidig utvikler et system for å velge vinnere. Dette vil være helt avgjørende for avkastningen på milliarden som staten og private investorer legger på bordet.
Her på Gründernes Hus jobber vi nå med å sette opp et investormiljø som skal gå inn med penger og kompetanse i de mest spennende (les +/-10 %) av de casene vi jobber med både her og i resten av landet.
En skatteincentiv ordning vil kunne være en utslagsgivende faktorene for å få dette miljøet på plass. I prosessen har vi også en målsetting å invitere med de andre private miljøene og ikke ikke har driftsstøtte fra staten, som f.eks Mesh og 657.
Det må være en felles målsettingen for både politikere, investorer, fagbevegelsen og borgerne at vi beholder talenter som Ole Evinrude her hjemme, og at norsk eierskap i fremtidens vekstbransjer (som vi ennå ikke vet hva er) blir i landet i størst mulig grad.
Dette sier Norsk Biografisk Leksikon om Ole Evinrude;
Ole Evinrude hadde egenskaper som veide tungt i det amerikanske samfunn; han var en selvlært oppfinner, ingeniør og forretningsmann som steg fra fattige immigrantkår til stor suksess og rikdom. Som konstruktør og produsent av den første praktiske småbåtmotor – en påhengs- eller utenbordsmotor – befridde han jegere, fiskere og ferierende fra slitsom roing og vant derved stor takknemlighet fra båtentusiaster over hele verden. “Båtmotorens Henry Ford” ble han kalt, og i likhet med automobilen var hans småbåtmotor opplagt en del av den tidlige motoralderen. Evinrude hører til sagaen om fritidsliv, om sport og om fornøyelse; for svært mange mennesker er merket Evinrude ensbetydende med “utenbords”. Hans navn har imidlertid også en stor plass i historien om Amerikas økonomiske revolusjon.
